Det en muslim ikke kan være uvitende om

Det en muslim ikke kan være uvitende om

Innledning

All lovprisning tilhører Allah, Herren over alle verdener, og måtte Allahs velsignelse og fred være med den utsendte som en barmhjertighet til alle verdener, og over hans familie, hans følgesvenner, og de som følger hans sunnah og veiledning inntil Dommens dag. Videre:

Dette er en kortfattet tekst som inneholder det viktigste en muslim trenger i sin troslære, sine tilbedelseshandlinger og sine handlinger i omgang med andre. Vi har samlet den for mannlige og kvinnelige besøkende til de to hellige moskeene, slik at de kan ha kunnskap og klar innsikt i sin religion. Vi ber Den generøse Giveren om å la den være til nytte, og gjøre den rettskaffen og oppriktig for Hans skyld alene. Sannelig, Han er den beste å be til og den mest gavmilde man kan håpe på.

Den faglige komiteen tilknyttet ledelsen for religiøse affærer ved den hellige moskeen i Mekka og Profetens moské i Medína

I Allahs Navn, den Barmhjertige, den Nåderike

Det første kapittelet:

Det som angår troslæren

Første tema: Betydningen av islam og dets søyler:

Islam er: å underkaste seg Allah gjennom monoteisme, å adlyde Ham i lydighet, og å fri seg fra avgudsdyrkelse og dens tilhengere.

Den består av fem søyler:

Den første: vitnesbyrdet om at det finnes ingen gud verdig tilbedelse utenom Allah, og at Muhammad er Hans sendebud.

Den andre: Etablere bønn.

Den tredje: Gi zakat.

Den Fjerde: Faste i Ramadan.

Den femte: Å utføre Hajj til Hans hellige hus, for den som har mulighet til å ta seg dit.

Viktigheten av Tawhid:

Vit at Allah, den Allmektige, skapte skapningene for at de skal tilbe Ham og ikke sette med-guder ved Hans side. Den opphøyde sa: «Og Jeg skapte ikke djinn og mennesker for annet enn å tilbe Meg (Alene)» [Adh-Dhariyat: 56]. Denne tilbedelsen kan man kun få kjennskap til gjennom kunnskap, Som Den Opphøyde sa: «Så vit, at det ikke finnes noen guddom verdig tilbedelse utenom Allah, og be om tilgivelse for din synd og for de troende menn og de troende kvinner. Og Allah vet deres ferdsel og deres tilholdssted. (19)» [Muhammad: 19] Derfor begynte han med kunnskap før ord og handlinger. Det viktigste en muslim må lære seg, er troen på Allahs enhet i tilbedelse (tawhid); fordi det er religionens opprinnelse og grunnlag. Religionen kan ikke bestå uten Tawhid (monoteisme), og dette er den første plikten for muslimen, og det er den siste plikten. Tawhid er den første av islams søyler, som enhver muslim må kjenne til og handle etter, og disse søylene er fem i antall. Som det er rapportert i hadithen fra Abdullah ibn Omar (måtte Allah være fornøyd med dem begge), som sa: Jeg hørte Profeten (fred og velsignelse være med han) si: «Islam er bygget på fem søyler: å bekjenne at det er ingen guddom som tilbes i sannhet foruten Allah og at Muhammad ﷺ er Allahs Sendebud, å forrette Salat, å betale Zakat, å utøve Hajj og faste Ramadan»[1]. [1] Rapportert av al-Bukhari, ved nummeret (8).

Det er derfor obligatorisk for en muslim å lære betydningen av tawhid; som betyr å tilbe Allah alene. فلا يُشرِك معه أحدًا في عبادته؛ لا مَلَكٌ مُقرَّبٌ ولا نبيٌ مُرسَلٌ. Derfor skal ingen assosieres ved Hans side i Hans tilbedelse; verken en nærstående engel eller en utsendt profet.

Betydningen av vitnesbyrdet «La ilaha illa Allah»:

Det betyr at en tjener med fast overbevisning anerkjenner at det finnes ingen guddom verdig tilbedelse utenom Allah, den Mektige og Majestetiske. Så man tilber Allah alene, og retter alle former for tilbedelse utelukkende mot Ham; som bønn, frykt, håp, tillit og annet.

Trosbekjennelsen blir ikke virkeliggjort uten to søyler:

Det første: Å fornekte guddommelighet og tilbedelse for alt som er utenom Allah; fra alle rivaler, guder og falske guddommer.

Det andre: Å bekrefte Allahs Guddommelighet og Hans enerett til tilbedelse, fremfor alt annet. Den opphøyde sa: «Sannelig har Vi sendt hvert folk [hvert folk, hver generasjon, mennesker og djinn, hvert samfunn i øst og vest fikk samme beskjed: "Tilbe Allah Alene"] et Sendebud (som forkynte): "Tilbe (kun) Allah, og hold dere unna Taghûd (avguder, falske guddommer)"...». [An-Nahl: 36].

Når det gjelder betingelsene for 'La ilaha illallah' (trosbekjennelssen), er det:

Det første: Kunnskapen som opphever uvitenhet.

Det andre: Sikkerhet som utelukker tvil.

Det tredje: Oppriktighet som opphever shirk.

Den fjerde: Sannhet som avviser løgn.

Den femte: Kjærlighet som utelukker hat.

Den sjette: Underkastelse som ikke tillater forsømmelse.

Den sjuende: Aksept som opphever avvisning.

Det åttende: Å fornekte det som tilbes utenom Allah, Den Opphøyde.

Disse betingelsene må følges, og de er samlet i de følgende to versene:

Kunnskap, sikkerhet, oppriktighet og din sannferdighet, med kjærlighet, underkastelse og aksept for det.

Og som den åttende, din fornektelse av det som tilbes utenom Allah.

Realiseringen av bekjennelsen er ved å ha ren oppriktighet i ens tilbedelse av Allah alene, uten noen partner. Så han påkaller kun Allah, og stoler kun på Allah, og håper kun på Allah, og ber kun til Allah, og ofrer kun til Allah, den Forherligede og Opphøyde.

Det som enkelte mennesker gjør, som å vandre rundt gravene, å søke hjelp fra deres beboere og å påkalle dem utenom Allah, er shirk i tilbedelsen, Derfor er det obligatorisk å passe seg for dette og advare mot det; fordi dette er av samme art som det polyteistene gjør: tilbedelse av statuer, steiner og trær utenom Allah, Den Opphøyde. Dette er den shirk som Bøkene ble åpenbart og Sendebudene ble sendt for å advare mot og forby.

Betydningen av vitnesbyrdet om at Muhammad er Allahs sendebud:

Å adlyde ham i det han har påbudt, å tro på det han har fortalt, å unngå det han har forbudt og advart mot, og at Allah ikke skal tilbes på annen måte enn slik Han har foreskrevet. Muslimen bekrefter at Muhammad bin Abdullah al-Qurashi al-Hashimi er Allahs sendebud til hele skapelsen; av jinn og mennesker. Slik Den Opphøyde sa: «Si (O Muhammad ﷺ): 'Å mennesker! Jeg er sannelig Allahs sendebud til dere alle...'» [Al-A'raf: 158].

og at Allah sendte ham for å formidle Hans religion og veilede skapningen, Som Den opphøyde sa: «Vi har kun sendt deg (Muhammad ﷺ) til hele menneskeheten, med det glade budskap [for dem som adlyder], så vel som med advarsler [for dem som trosser], men de fleste mennesker vet ikke». [Saba’: 28] Og som Han, Den Opphøyde, sa: «Og Vi har ikke sendt deg (Muhammad ﷺ), annet enn som en barmhjertighet for all verden» [Al-Anbiya’: 107].

Hva dette vitnesbyrdet innebærer, er å ikke tilskrive Allahs Sendebud ﷺ noen rett til herredømme eller kontroll over universet, eller noen rett til tilbedelse. Snarere er han ﷺ en tjener som ikke skal tilbes, og et sendebud som ikke skal mistros, og han kan verken gi seg selv eller andre nytte eller skade, unntatt det Allah vil. Slik som Den opphøyde sa: «Si: 'Jeg sier ikke til dere at Allahs skatter er hos meg, ei heller kjenner jeg det skjulte, og jeg sier heller ikke til dere at jeg er en engel. Jeg følger kun det som blir åpenbart for meg...'» [Al-An'am: 50].

Det andre tema: Betydningen av Iman (troen) og dens søyler:

Troen (imān) er bekreftelse i hjertet, uttalelse med tungen, og handling med hjertet og lemmene. Den øker ved lydighet og minker ved ulydighet.

For troen er en forutsetning for tilbedelseshandlingers gyldighet og aksept, Akkurat som shirk (flereguderi) og vantro ugyldiggjør alle gode gjerninger, slik aksepterer ikke Allah bønn uten wudu, og heller ikke tilbedelse uten tro. Den opphøyde sa: «Enhver som handler rett, mann eller kvinne, og som er troende, vil gå inn i Paradiset og ikke lide den minste urett.» [An-Nisa: 124]

Han klargjorde at shirk tilintetgjør gjerningene, Slik som Den opphøyde sa: «Sannelig ble det åpenbart til deg og til dem før deg: Hvis du setter noen andre ved siden av Allah i tilbedelsen, vil dine gjerninger bli forgjeves, og du vil sannelig være blant de fortapte.» [Az-Zumar: 65].

Troens søyler er seks: troen på Allah, Hans engler, Hans bøker, Hans sendebud, den ytterste dag og al-qadr (skjebnen), både det gode og det onde av den.

1) Troen på Allah omfatter tre ting:

1 – Troen på Hans rububiyyah (herredømme):

Det er å anerkjenne Allah, den Allmektige, som én i Sine handlinger; slik som skapelsen, forsørgelsen, å gi liv og død, Det finnes ingen skaper unntatt Allah, og ingen Forsørger unntatt Allah, og ingen Livgiver unntatt Allah, og ingen Dødsbringer unntatt Allah, og ingen styrer i universet unntatt Ham, Æret og Opphøyd er Han.

Det er ikke kjent at noen av skapningene har fornektet Allahs herredømme, Den Opphøyde, unntatt den som er arrogant og ikke tror på det han selv sier. Slik som det hendte med Farao, da han sa til sitt folk: «...jeg er deres Herre, den Høyeste» [An-Nazi'at: 24]. Men det var ikke ut fra overbevisning, slik Den Høyeste (Allah) sa om Musa (Moses), fred være med ham: «Han (Moses) sa: 'Du vet sannelig at ingen utenom himlenes og jordens Herre har nedsendt disse som klare bevis, og sannelig, O Farao, anser jeg deg som fortapt.'» [Al-Isra’: 102], Og Han, Den Opphøyde, sa: «Og de forkastet dem av urett og arroganse, enda deres sjeler var overbevist om dem...» [An-Naml:14]

For disse skapningene må ha en Skaper. Den kan ikke skape seg selv av seg selv; fordi en ting ikke skaper seg selv, og heller ikke kan oppstå ved en tilfeldighet; For enhver hendelse må ha en frembringer, For dens eksistens med denne fantastiske ordenen og harmoniske samklangen utelukker at det kan være en tilfeldighet, Derfor er det fastsatt at det må finnes en Skaper, og Han er Allah, verdens Herre. Den opphøyde sa: «Har de blitt skapt fra ingenting eller er de sine egne skapere? (35) Eller har de skapt himlene og jorden? Nei, de har ikke sikker tro. (36)» [At-Tur: 35-36].

Avgudsdyrkerne anerkjente Allah Den Opphøydes herredømme, samtidig som de begikk avgudsdyrkelse i guddommeligheten (al-uluhiyyah), og dette førte dem ikke inn i islam. Profeten ﷺ bekjempet dem, og gjorde det lovlig å ta deres liv og eiendommer; fordi de begikk avgudsdyrkelse i tilbedelse. De tilba andre ved siden av Ham; som avguder, steiner, engler og andre.

2 – Troen på Hans uluhiyyah (guddommelighet):

Troen på Hans guddommelighet: det vil si at Han alene er den sanne Guddommen som blir tilbedt, uten partner, (Al-ilah) betyr “den tilbedte”, altså den som tilbes med kjærlighet, forherligelse og ydmykhet.

Den opphøyde sa: «Deres Gud, den ene som skal tilbes, er én Gud. Ingen annen gud verdig tilbedelse finnes utenom Ham, Den Nåderike, Den Barmhjertige.» (163) [Al-Baqarah: 163].

For enhver som tar en gud ved siden av Allah og tilber den i stedet for Ham, er dens guddommelighet falsk. Den opphøyde sa: «Det er fordi Allah er sannheten – i Sin egen eksistens og i Sine egenskaper. Hans religion er sann, Hans sendebud er sanne, Hans løfte er sant, Hans trussel er sann, og Hans tilbedelse er sann. Derimot er det de påkaller ved siden av Ham falskt, og Allah er Den Høyeste, Den Største.» [Al-Hajj: 62].

Derfor kalte sendebudene (fred være med dem), fra Noah til Muhammad ﷺ, sine folk til å tilbe Allah alene, uten noen partnere. Allah, den Allmektige, har tilbakevist at polyteistene tar til seg guder som de tilber ved siden av Ham, søker seier hos, og anroper om hjelp; og dette med to rasjonelle bevis:

For det første har disse gudene som de har tatt seg, ingen av guddommelighetens egenskaper: de er skapte og skaper ikke, de bringer ingen nytte til sine tilbedere, avverger ingen skade fra dem, og eier verken liv, død eller gjenoppstandelse, Som Den opphøyde sa: «de har tatt seg guder utenom Ham som ikke skaper noe, og selv er skapte. De har ingen makt over hverken skade eller gagn for seg selv, og heller ikke over død, liv eller gjenoppstandelse. (3)» [Al-Furqan: 3].

For det andre: at disse polyteistene anerkjente at Allah alene er Skaperen og Den som styrer alt, og dette innebærer at de skulle anerkjenne Hans enhet i tilbedelse, slik de anerkjente Hans enhet i Herredømme. Slik som Den opphøyde sa: «Si (til dem): "Hvem tilhører jorden og de som er på den, om dere vet?" (84) De vil svare: "(Det tilhører) Allah." Si: "Vil dere da ikke tenke etter?" (85) Si: "Hvem er de syv himlenes Herre og den veldige Tronens Herre?" (86) De vil si: "Til Allah." Si: "Vil dere ikke frykte Allah?" (87) Si: "Hvem er det som har herredømmet over alle ting i Sin hånd, og som beskytter, mens ingen kan beskyttes mot Ham – om dere vet?" (88) De vil svare: "(Det tilhører) Allah." Si: "Hvordan kan dere da bli forhekset?" (89)» [Al-Mu’minun: 84-89] Når de anerkjenner Tawhid ar-Rububiyyah, er det påkrevd at de tilber Ham, den Allmektige, alene, og ikke tillegger noen partnere ved Hans side.

3- Troen på Navnene og Egenskapene:

Det vil si: å bekrefte det Allah har bekreftet for Seg Selv i Hans bok, eller er stadfestet for ham av Profeten ﷺ i hans Sunnah; fra Navnene og Egenskapene, på måten som passer Allah, Den Opphøyde, uten Tahrif (forvrengning av betydning), Ta'til (fornektelse av betydning), uten Takyif (si hvordan en viss egenskap er), og Tamthil (å påsta at Han er lik Sin skapelse i Hans egenskaper). Den opphøyde sa: «Allah har de vakreste navnene. Kall på Ham ved dem, og hold dere unna dem som forvrenget Hans navn. De vil få tilbake det de gjorde.» [Al-Aʿrāf: 180] Og Han, Den Opphøyde, sa: «Ingenting er som Ham. Han er den Althørende, den Altseende.» [Ash-Shura: 11].

Typene av shirk er tre:

1- Stor shirk (shirk akbar).

2- liten shirk (shirk al‑asghar).

3- skjult shirk.

1- Stor shirk (shirk akbar):

Kjennetegnet er å likestille noen andre enn Allah med Allah når det gjelder det som er blant Hans særegne egenskaper. Som Han, Den Opphøyde, sa: «da vi likestilte dere med All verdenes Herre.» [Ash-Shu'ara: 98].

Å vie tilbedelse til andre enn Allah, Den Opphøyde, eller å vie deler av den til andre enn Ham; som å påkalle, å søke hjelp, å gi løfter og å ofre, og andre typer tilbedelse.

Eller det innebærer: å anse som tillatt det som Allah, den Allmektige, har forbudt, eller å forby det Han har tillatt, Eller å forkaste det Allah, den Opphøyde, har påbudt, Som å anse det som tillatt som klart er forbudt i religionen, slik som å tillate sameie uten ekteskap, alkohol, ulydighet mot foreldre, renter eller lignende.

eller å forby det Allah, den Allmektige, har gjort tillatt av gode ting, eller å oppheve det Allah har pålagt; Å tro at bønnen ikke er en plikt, eller at fasten ikke er en plikt, eller at zakat ikke er en plikt.

Stor shirk fører til at gjerninger blir ugyldige, og til evig fortapelse i helvete for den som dør i denne tilstanden. Som Allah sier: «…men hadde de satt noen andre ved siden av Allah, ville alle deres handlinger vært forgjeves.» [Al-An'am: 88].

Den som dør i denne tilstanden, vil aldri bli tilgitt, og Paradiset er forbudt for ham, Som Den Opphøyde sa: «Allah tilgir sannelig ikke at noen assosieres med Ham, men Han tilgir enhver annen synd for den Han vil…» [Sura An-Nisa: 48] Han, Den Opphøyde, sa: «Sannelig, den som assosierer noe med Allah, har Allah gjort Paradiset forbudt, og hans oppholdssted skal være Ilden…» [Al-Ma'idah: 72].

2. Liten shirk:

Det er det som er bekreftet i tekstene som shirk, men som ikke når graden av stor shirk; dette kalles liten shirk. Slik som å sverge ved noe annet enn Allah. Slik som å sverge ved Kaba, profetene, tillit, noens liv og lignende, Som Profeten ﷺ sa: «Den som sverger ved noe annet enn Allah, har begått vantro eller shirk»[2]. [2] Rapportert av Ahmad i hans Musnad, ved nummeret (6072), og At-Tirmidhi ved nummeret (1535) og sa: hadith Hasan.

Det kan også være større shirk avhengig av hva som er i personens hjerte. Dersom den som sverger ved Profeten eller en bestemt sheikh, i sitt hjerte mener at han er lik Allah, eller at han påkalles utenom Allah, eller at han styrer skaperverket, da er det stor shirk. Men om den som sverger ved noe annet enn Allah ikke hadde denne intensjonen, og det snarere ble sagt av vane uten en slik intensjon, regnes det som liten shirk. Dette forekommer ofte i visse områder, og det er obligatorisk å være oppmerksom på dette og advare mot det, for å verne om og beskytte Tawhid.

3. Skjult shirk:

Det er riya (å vise seg frem) som finnes i hjertet. Slik som en som ber eller leser for å bli sett av mennesker, eller gjør tasbih for å bli prist, eller gir almisser for å bli rost. Dette ugyldiggjør den gjerningen som ble gjort for å bli sett av mennesker, men ikke de øvrige gjerningene som ble gjort oppriktig for Allah.

Profeten ﷺ sa: «Shirk i denne nasjonen er mer skjult enn krypingen til en svart maur på en svart, glatt stein i nattemørket, og soningen for det er å si: "O Allah, jeg søker tilflukt hos Deg fra å begå shirk mot Deg med noe, vel vitende om det, og jeg ber Deg om tilgivelse for den synden jeg ikke kjenner til"»[3]. [3] Rapportert av al-Bukhari i al-Adab al-Mufrad ved nummeret (716), og Ahmad i al-Musnad ved nummeret (19606), og al-Diya al-Maqdisi i al-Ahadith al-Mukhtarah (1/150), og autentisert av al-Albani i Sahih al-Jami' al-Saghir ved nummeret (3731).

Typer av Kufr (vantro):

Den første typen: Stor vantroskap (kufr al-Akbar):

Den fører til evig opphold i helvete, og det er fem typer:

1. Vantroskap ved benektelse:

Som er å tro at profetene er løgnere. Dette er sjeldent blant de vantro; for Allah har støttet Sine sendebud med klare bevis. Tilstanden til disse fornekterne er slik som Allah har beskrevet dem: «Og de har fornektet dem mot bedre vitende, i urettferdighet og arroganse...» [An-Nahl: 14].

2. Vantroskap av avvisning og arroganse:

Dette er som vantroen til Iblis, for han verken benektet Allahs befaling eller avviste den, men møtte den snarere med avvisning og arroganse. Den opphøyde sa: «Og da Vi sa til Englene: ‘Prostrer dere for Adam,’ så prostrerte de seg, unntatt Iblis. Han nektet og var arrogant, og var en av de vantro.» [Al-Baqarah: 34].

3- Vantro ved aversjon:

Det er at han med sin hørsel og sitt hjerte vender seg bort fra å følge sannheten, ikke vender seg mot den og ikke enser den. Den opphøyde sa: «Og hvem er mer urettferdig enn den som blir formanet med sin Herres tegn, men vender seg bort fra dem? Sannelig, Vi vil kreve gjengjeldelse fra de skyldige.» [As-Sajdah: 22].

Når det gjelder delvis å vende seg bort, er det en overtredelse og ikke vantro; slik som den som unnlater å lære seg noen av religionens plikter, som reglene for fasten, Hajj eller lignende.

4. Vantro basert på tvil:

Det er ved at man vakler, ikke er fast i sin tro på Sannheten, men heller tviler på den, som i Hans ord, den Høyeste: «Og han gikk inn i sin hage mens han gjorde urett mot seg selv. Han sa: ‘Jeg tror ikke at denne noensinne vil forgå.’ (35)» «Og jeg tror ikke Timen er forestående, og om jeg blir brakt tilbake til min Herre, vil jeg sannelig finne et bedre sted å vende tilbake til enn den. (36)» [Al-Kahf: 35-36].

5. Vantro basert på hykleri:

Det er å vise troskap (iman) med sin tunge, og skjule vantroskap i sitt hjerte. Den opphøyde sa: «Og blant folk er det de som sier: ‘Vi tror på Allah og på den Ytterste Dag,’ men de er ikke troende. (8)» [Al-Baqarah: 8].

Dette er typene av den store vantroen som fører ut av islam.

Den andre typen: Liten vantro (kufr al-Asgar):

Denne typen fører ikke til evig opphold i helvete. Det er det som i Koranen og Sunnah er omtalt som kufr uten bestemt form, men snarere nevnt i ubestemt form. Eksemplene på dette er mange, blant dem er: Det ble rapportert av Abū Hurayrah (måtte Allah være fornøyd med han) at Profeten ﷺ sa: «To ting blant mennesker er vantro: baktalelse av avstamning, og jamring over den døde» [4]. [4] Rapportert av Muslim ved nummeret (121), og Ahmad i Musnad ved nummeret (10434).

2) Troen på englene:

De tilhører den usette verden. Allah har skapt dem av lys og de tilber Allah, den Opphøyde, Og ingenting av Herredømmets og Guddommelighetens egenskaper tilhører dem. De er ikke ulydige mot Allah i det Han har befalt dem, og de gjør det de blir befalt. De er mange i antall—ingen kan telle dem unntatt Allah.

Troen på englene omfatter fire ting:

1. Troen på deres eksistens.

2. Troen på de blant dem som vi kjenner ved navn; som Jibril, Mikai’l, Israfil og andre. Den vi ikke kjenner ved navn, tror vi på i sin helhet.

3. Troen på de av deres egenskaper vi er blitt gjort kjent med, som nevnt i Koranen og Sunnah. Når det gjelder Jibrils skikkelse, så har Profeten ﷺ fortalt at han så ham i den formen Allah skapte ham, og han hadde seks hundre vinger som dekket horisonten.

4. Troen på det vi kjenner til av deres handlinger, slik som deres lovprisning av Allah og deres tilbedelse av Ham dag og natt, uten tretthet eller svekkelse.

For eksempel: Jibril, som er betrodd åpenbaringen.

Isrāfīl: Den som har fått i oppdrag å blåse i hornet.

Dødsengelen: den som er gitt i oppdrag å ta sjelene ved døden.

Malik: som vokter Helvete. Ridwan: som vokter Paradiset, og andre.

3) Troen på bøkene:

Med bøkene menes de himmelske bøkene som Allah, Den Opphøyde, har åpenbart til sine sendebud. En veiledning og barmhjertighet for menneskeheten, slik at de kan oppnå lykke i denne verden og i det hinsidige.

Troen på bøkene omfatter fire ting:

1. Troen på at de sannelig er sendt ned fra Allah.

2. Troen på dem vi kjenner ved navn; slik som Koranen som ble åpenbart for Muhammad ﷺ, og Toraen (Tawrah) som ble åpenbart til Musa (Moses) (fred være med ham), og Evangeliet (Injil) som ble åpenbart for Isa (Jesus) (fred være med han), Og Salmene (Zabur) som ble gitt Dawud (David) (fred være med ham).

De vi ikke kjenner navnet på, tror vi på i sin helhet.

3. Å tro på deres budskap; slik som Koranens budskap, og budskapet i det som ikke er blitt forandret av de tidligere bøkene.

4. Å handle etter bestemmelsene i det som ikke er blitt opphevet, og akseptere og underkaste seg det, enten vi forstår Hans visdom eller ikke. Alle de foregående bøkene er opphevet av Den opphøyde Koranen. Det er derfor ikke tillatt å anvende noen lov fra de tidligere skriftene, med mindre den er autentisk og bekreftet av den hellige Koranen eller den profetiske Sunnah.

4) Troen på sendebudene:

Sendebudene: flertall av sendebud; et menneske som fikk åpenbart en lov, og ble befalt å formidle den. Den første av dem er Nuh (Noa) (fred være med han), og den siste av dem er Muhammad ﷺ. De er skapte mennesker. De har ingen av Herredømmets og Guddommelighetens egenskaper.

Troen på sendebudene innebærer:

1. Troen på at deres budskap er sannhet fra Allah. Den som avviser budskapet til én av dem, har avvist dem alle.

2. Troen på dem vi har lært navnet på ved deres navn, slik som: Muhammad, Abraham, Moses, Jesus og Noah — måtte fred og velsignelse være med dem. De er de viljesterke sendebudene.

Når det gjelder dem vi ikke kjenner ved navn, tror vi på dem i sin helhet. Den opphøyde sa: «Og Vi har visselig sendt Sendebud før deg; blant dem er de Vi har berettet om for deg, og blant dem er de Vi ikke har berettet om for deg...» [Ghafir: 78].

3. Å tro fullt og helt på det som er autentisk berettet fra dem (fred være med dem).

4. Å handle etter Shariaen til den som ble sendt til oss fra dem, deres siste, Muhammad – fred og velsignelse være med ham –.

5) Troen på den siste dagen:

Det er Dommens dag, der menneskene vekkes opp til regnskap og gjengjeldelse. Den ble kalt slik fordi det ikke kommer noen dag etter den, når innbyggerne i Paradis får sine steder, og innbyggerne i Ilden får sine steder.

Når det kommer til troen på den siste dag, så omfatter det tre ting:

A- Troen på oppstandelsen:

Dette er oppvekkelsen av de døde, når det blåses i hornet for andre gang, da vil menneskene stå frem for verdenenes Herre, barføtte, nakne og uomskårne, Den opphøyde sa: «Likesom Vi begynte den første skapelsen, skal Vi bringe den tilbake. Et løfte som påligger Oss. Sannelig, Vi vil fullbyrde det.» (104) [Al-Anbiya’: 104].

B- Troen på regnskapet og gjengjeldelsen:

hvor tjeneren blir holdt ansvarlig for sine gjerninger, og blir belønnet for dem, sa Den opphøyde: «Sannelig, til Oss er deres tilbakevending.» (25) «Deretter, sannelig, påhviler det Oss å avregne dem.» [Al-Ghashiyah: 25-26].

Svar: Troen på paradiset og helvete:

at de er skapelsens evige endepunkt. Paradiset er lykkens bolig, som Allah har forberedt for de gudfryktige troende som har adlydt Allah og Hans Sendebud ﷺ. I den finnes det som intet øye har sett, ingen øre har hørt, og som ikke har falt noe menneske inn.

Angående helvete; Det er straffens bolig. Allah, Den Opphøyde, har forberedt den for de vantro som nektet å tro på Allah og var ulydige mot hans profeter. I den finnes det former for straff og pinsler som ingen kan forestille seg.

6) Troen på sjebnen (qadar), både godt og dårlige av den:

Meningen med sjebnen (Qadr): Allahs forutbestemmelse av hva som vil skje, i samsvar med Hans forutviten og slik Hans visdom har bestemt.

Når det kommer til troen på Qadr, så omfatter det fire ting:

1- Kunnskap: Troen på Allahs kunnskap, og at Han kjenner til alt som har vært og alt som vil skje, og hvordan det vil skje, både i sin helhet og i detalj, fra evighet og til evighet. Han er den Allvitende, Æret er Han, som vet om det som ikke var, hvordan det ville vært om det hadde vært. Som Allah sa: «Og hadde de blitt sendt tilbake, ville de ha vendt tilbake til det de ble forbudt...» [Al-An’am: 28].

2- Nedskrivningen: At Allah, Den Opphøyde, har skrevet ned bestemmelsene for alle ting frem til Dommedag. Som Den opphøyde sa: «Vet du ikke at Allah kjenner alt som er i himlene og på jorden? Det er (alt skrevet) i Boken [al-Lawh al-Mahfuz (den fullstendige nedskrevne skjebnes Bok, som er hos Allah). Det første Allah skapte var pennen, og kommanderte den så til å skrive. Den spurte: "Hva skal jeg skrive?". Allah sa: "Skriv ned alt som vil skje (helt) fram til Oppstandelsens Dag"]. Dette er lett for Allah». [Al-Hajj: 70].

3- Troen på Allahs vilje: at ingenting skjer i dette universet uten at Allah vil det, Den Mektige og Majestetiske. Den opphøyde sa: «Din Herre skaper det Han vil og velger...» [al-Qaṣaṣ: 68] Mennesket har en vilje som ikke går utover Allahs vilje, som Han, den Opphøyde, sa: «Og dere ønsker ikke annet enn det Allah, verdens Herre, vil». [At-Takwir 29]

4. Troen på skapelsen: at Allah har skapt skapningene og deres handlinger, både gode og onde. Den opphøyde sa: «Allah er Skaperen av alle ting, og Han er Vokter over alle ting.» [Az-Zumar: 62].

Disse nivåene er samlet i dette verset:

Hans kunnskap, Hans nedskrivning, Hans vilje og Hans skapelse, som er frembringelse og forming.

Tredje tema: Ihsan (perfeksjon i tilbedelse)

Ihsan: en søyle – å tilbe Allah som om du ser Ham; og selv om du ikke ser Ham, så ser Han deg.

At et menneske utfører sine tilbedelseshandlinger som om det står foran Allah, den Opphøyde. Dette krever fullkommen ærefrykt og omvendelse til Ham. Det kreves også at tilbedelsen utføres i samsvar med Profeten ﷺ sin Sunnah.

Ihsan har to grader, og dets folk er på to nivåer:

Det første nivået: Bevitnelsens nivå, og det er det høyeste av de to. Det er at tjeneren handler som om han ser Allah med sitt hjerte; da blir hjertet opplyst av troen, inntil det usynlige blir som det synlige.

Det andre nivået: Stadiet for oppriktighet og gudsbevissthet. Det er at tjeneren arbeider for å være bevisst på at Allah ser ham og er klar over ham; når han er bevisst dette, da er han oppriktig overfor Allah.

Fjerde tema: En kortfattet oversikt over grunnprinsippene til Ahl as-Sunnah wal-Jamā‘ah.

For det første: å følge det som er kommet i Koranen og Sunnah, i det indre og i det ytre. Ikke å sette noen persons ord over Allahs ord og Hans sendebuds ord ﷺ.

For det andre: renheten i deres hjerter og tunger overfor Profetens ﷺ sahaba. De står for at kalifen etter Allahs sendebud ﷺ er: Abu Bakr, deretter Umar, deretter Uthman, og deretter Ali – måtte Allah være fornøyd med dem alle.

For det tredje: Kjærlighet for Ahl al-Bayt (familien) til Allahs Sendebud ﷺ og lojalitet overfor dem, spesielt de rettskafne blant dem.

4. Ikke gjøre opprør mot lederne og de styrende, selv om de er urettferdige. Det bes for dem om rettskaffenhet og styrke. Heller ikke skal det påkalles ondt over dem. Det å adlyde dem er en plikt fra lydigheten til Allah, så lenge de ikke befaler ulydighet. Hvis de befaler noe syndig, skal de ikke adlydes i det, men de adlydes i det som er rett ellers.

5. Å tro på miraklene (karāmāt) til Allahs venner. Det er det Allah utfører gjennom dem i form av overnaturlige hendelser.

For det sjette: De erklærer ikke bønneretningens folk som vantro utelukkende på grunn av synder og store synder, slik kharijittene gjør. Snarere består trosbrorskapet selv med synder. De sier om synderen: Han er en troende ved sin tro, og en synder ved sin store synd.

Kapittel 2: Det som omhandler tilbedelseshandlinger.

Første emnet: Renselse (ṭahārah):

Renselse (ṭahārah): Den språklige betydningen er renslighet og renhet fra fysiske og åndelige urenheter.

I sharia: opphevelse av rituell urenhet (ḥadath) og fjerning av fysisk urenhet (najas). Renselse er nøkkelen til bønnen. Derfor er det å lære seg dette en av de viktigste oppgavene i religionen, som det påligger enhver muslim å lære og befatte seg med.

For det første: Typer av vann:

1- Rensende (ṭahūr): det er gyldig å rense seg med det, enten det forblir i sin opprinnelige skapelse – som regnvann, elver eller hav – eller det har blitt blandet med et rent stoff som ikke dominerer det og ikke fratar det dets navn.

2. Det urene (najis): Det er ikke tillatt å bruke det. Det opphever ikke rituell urenhet (ḥadath), og det fjerner ikke urenhet (najas). Det er det hvis farge, lukt eller smak har endret seg på grunn av en urenhet.

For det andre: Najasa (urenhet):

Najasa (urenhet): Det er en spesifikk urenhet. Dens art forhindrer bønnen; Slik som urin, avføring, blod og lignende, og det forekommer på kroppen, stedet og plagget.

Grunnregelen for alle ting er tillatelse og renhet. Så den som hevder at en gitt ting er uren, påhviler det ham å fremlegge beviset. Slim, menneskesvette og eselsvette er ikke urenhet (najas); de er rene, selv om de kan oppfattes som frastøtende. Alt som er urent er skittent, men ikke omvendt.

Najasa (urenhet) har tre grader:

Den første: Grov najasa (urenhet);

Eksempler: Urenhet fra noe en hund har slikket i, Måten den renses på er: å vaske den sju ganger, den første vaskingen med jord.

2. Lett urenhet (najasah al-mukhaffafah):

som urin fra et guttespedbarn hvis den kommer på et klesplagg og lignende. Måten den renses på er ved å dynke den med vann til den er helt dekket, og det er ikke nødvendig å gni eller vri den.

Den tredje: Middels najasa (urenhet):

Som menneskelig urin og avføring, og de fleste urenheter, når det kommer på bakken, et klesplagg eller lignende. Fremgangsmåten for å rense den: Ved å fjerne urenhetens fysiske substans, dersom den har en, og rengjøre området med vann eller andre rensemidler.

Blant det som det foreligger bevis for at er urent:

1- Menneskets urin og avføring.

2- Madhy og wady [5]. [5] Madhy (pre-ejakulær væske): En tynn, fargeløs væske som kommer ut ved forpill, ved å tenke på samleie, ønske det, ved å se, eller lignende. Den kommer ut i form av dråper, og man merker kanskje ikke at den kommer ut. Wady: Det er en tykk, hvit væske som kommer ut etter urinering, eller når man bærer noe tungt.

3. Avføring fra dyr hvis kjøtt ikke spises.

4. Menstruasjonsblod og barselblødning (blødning etter fødsel).

5. Hundens spytt.

6. Det selvdøde, og unntak gjøres for:

a. Når mennesket dør.

b. Død fisk og gresshopper.

c. Døde dyr uten rennende blod, som fluer, maur, bier og lignende.

d. Knokler, horn, klør/negler, hår og fjær fra det selvdøde (dyret).

Hvordan man renser najasa (urenhet):

1. Med vann, som er det grunnleggende middelet for rensing av urenheter (najasa), og man går ikke bort fra det til noe annet.

2. Den sharia-foreskrevne metoden for renselse av gjenstander som er urene eller har blitt rammet av urenhet (najasa):

a. Skinnet fra et selvdødt dyr (maytah) blir renset ved garving.

b. Renselsen av skålen, dersom en hund har slikket i den, er å vaske den sju ganger; den første vaskingen med jord.

c. Man renser et plagg som har fått menstruasjonsblod på seg ved å skrape det, deretter gni det med vann, og så skylle det. Hvis det blir igjen et spor etter dette, så skader det ikke.

d. Renselsen av en kvinnes kjoleslep skjer ved det som kommer etter av ren jord.

e. Renselse av plagget fra urinen til et guttespedbarn skjer ved stenking, og fra et jentespedbarn ved vasking.

f. Rensing av plagget for madhy: ved å stenke vann på stedet.

g. Å rense skosålen: ved å stryke den mot ren jord.

h. Rensing av jorden for najasa (urenhet): ved å helle en bøtte med vann over stedet, eller la det tørke i solen eller vinden. Når sporet av urenheten er borte, blir det rent.

For det tredje: Det som er forbudt for den rituelt urene (muhdith) å gjøre:

Ting som er forbudt for den som har liten eller stor rituell urenhet (hadath):

1. Obligatorisk eller frivillig bønn; Slik det ble rapportert av Ibn Umar (må Allah være fornøyd med dem begge) at Profeten ﷺ sa: «Allah aksepterer ikke bønnen uten renselse» [6]. [6] Rapportert av Muslim, ved nummeret (224).

2. Å berøre Koranen. .For det er berettet i skriftet som Profeten ﷺ skrev til Amr ibn Hazm, hvor han sa: «Ingen skal berøre Koranen unntatt den som er ren.»[7] [7] Rapportert av Malik i al-Muwatta ved nummeret (680 og 219), og al-Darimi ved nummeret (312), og Abd al-Razzaq i hans klassifiserte samling ved nummeret (1328), og klassifisert som autentisk av al-Albani i Irwa al-Ghalil ved nummeret (122).

3. Å utføre Tawaf rundt Kaba; Som Profeten ﷺ sa: «Tawaf rundt Kaba er en bønn, unntatt at Allah har tillatt tale under den» [8]. Profeten ﷺ gjorde også wudu for tawaf. Det er autentisk berettet fra ham ﷺ at han forbød den menstruerende kvinnen fra å utføre Tawaf (omløpet rundt Kaba) inntil hun blir ren. [8] Rapportert av an-Nasa'i, ved nummeret (12808), og Ahmad, ved nummeret (15423), og erklært autentisk av al-Albani i Irwa al-Ghalil, ved nummeret (121).

De tingene som er særskilt forbudt for den som er i en tilstand av stor rituell urenhet, er:

1. Å lese Koranen. Hadithen fra Ali (må Gud være fornøyd med ham) sier: «Ingenting hindret ham – altså Profeten ﷺ – fra Koranen, unntatt janabah.» [9] [9] Rapportert av Ibn Majah ved nummeret (594), og Ibn Hibban ved nummeret (799), og klassifisert som svak av al-Albani i Da'if Sunan at-Tirmidhi ved nummeret (146).

2. Å oppholde seg i moskeen uten rituell vask (wudu); Allah sa: ﴾Å dere som tror! Nærm dere ikke bønnen når dere er beruset, inntil dere vet hva dere sier, og heller ikke når dere er i en uren tilstand – unntatt om dere er på gjennomreise – inntil dere har badet...﴿ [An-Nisa’: 43].

Hvis den som er i en tilstand av større rituell urenhet utfører wudu, er det tillatt for ham å oppholde seg i moskeen. Likeledes er det tillatt for den som er i en tilstand av større rituell urenhet å kun passere gjennom moskeen, uten å sette seg ned i den.

For det fjerde: Gode manerer ved toalettbesøk:

Det er anbefalt ved toalettbesøk:

1. Å holde seg borte og skjult for mennesker på et avsondret sted.

2. Si den overleverte duaen når man går inn, og den lyder som følgende: «Å Allah, jeg søker tilflukt hos Deg fra det mannlige og kvinnelige dijinnene» [10]. [10] Rapportert av al-Bukhari, ved nummeret (142) og Muslim, ved nummeret (122).

Det som er obligatorisk ved toalettbesøk:

1. Å beskytte seg mot urin.

2. Dekking av intime deler (‘awrah).

Det som er forbudt ved toalettbesøk:

1. Å vende seg mot qibla eller vende ryggen til den.

2. Å gjøre behovet på folks vei og deres offentlige steder.

3. Å urinere i stillestående vann.

Mislikte handlinger ved toalettbesøk:

1. Å berøre penis med høyre hånd under toalettbesøket.

2. Å utføre istinja og istijmar med høyre hånd.

3. Det er mislikt å snakke på toalettet, og spesielt å nevne Allahs navn.

For det femte: Regler for Istinja og Istijmar:

Istinjā: Å fjerne urenhet fra de to utgangene med vann.

Istijmār: Å fjerne urenheter fra de to utgangene med noe annet enn vann, som steiner og papir.

Vilkår for det som brukes til istijmar:

1. Må være tillatt.

2. Å være ren.

3. Det må være rensende.

4- Må ikke være bein eller møkk.

5. Det må ikke brukes noe ærverdig; slik som papirer som inneholder Allahs navn.

Det er også tillatt å nøye seg med istijmār under to betingelser:

1. Urenheten skal ikke overskride det vanlige området.

2. Istijmar må utføres med tre rensende steiner eller flere.

For det Sjette: reglen for wudu:

Wudu er obligatorisk for tre tilbedelseshandlinger:

1. Bønn; enten den er obligatorisk eller frivillig.

2. Å berøre Mushafen.

3. Tawaf (omløpet rundt Kaba).

Betingelser for vasking (wudu):

1. Islam.

2- Forstand (intellekt).

3-Evne til å skille mellom ting og forstå (mottagelig alder).

4. Intensjon: Den har sitt sete i hjertet, og å uttale den høyt regnes som en invasjon (bid‘ah). Enhver som ønsker å utføre wudu, har dermed hatt intensjonen. Å vaske kroppsdelene i wudu med intensjon om å kjøle seg ned eller bli ren, er ikke wudu.

5. Opprettholdelse av intensjonen: at man ikke har til hensikt å avbryte den frem til renselsen er fullført.

6. Opphør av det som nødvendiggjør wudu. Unntatt fra dette er: de med kontinuerlig utslipp, og kvinner med vedvarende blødning.

7. Istinja’ eller istijmar, for den som har hatt avgang av urin eller avføring.

8. Vannets rensende evne, og dets lovlighet.

9. Å fjerne alt som forhindrer vannet i å nå huden.

10. At bønnetiden innkommer for den som har vedvarende hadath.

De obligatoriske delene av wudūʼ:

1. Å vaske ansiktet (inkludert munnskylling og neserens).

2. Å vaske hendene inkludert albuene.

3. Å stryke over hele hodet (inkludert ørene).

4. Å vaske føttene opp til anklene.

5. Å følge riktig rekkefølge for wudus kroppsdeler.

6. Al-Muwālāh: Det skal ikke være et langt opphold mellom kroppsdelene.

Fremgangsmåten for wudu:

1. Å si “Bismillah” (I Allahs navn).

2. Å vaske hendene tre ganger.

3. Å vaske ansiktet (inkludert munnskylling og neserens) tre ganger.

4. Å vaske hendene opp til albuene tre ganger, og begynne med høyre, deretter venstre.

5. Å stryke over hodet (inkludert ørene).

6. Å vaske føttene opp til anklene tre ganger og begynne med høyre fot, deretter venstre.

Hva som bryter wudu:

1. Det som kommer ut av de naturlige åpningene, for eksempel: urin, luft og avføring.

2. Ekkelt og urent utslipp fra kroppen.

3. Forstandstap ved søvn eller annet.

4. Å direkte berøre kjønnsorganet eller anus med hånden uten at det er noe imellom dem.

5. Å spise kamelkjøtt.

6. Å fortale fra Islam (måtte Allah beskytte oss og muslimene fra det).

For det sjuende: Regler for tørking over khuffayn (lærstøvler) og jawrabayn (sokker):

1. Khuff: Hva som helst man bruker som fottøy, laget av lær og lignende.

2. Sokk: Det som bæres på føttene, laget av ull, bomull eller lignende.

Betingelser for tørking over dem:

1. Man må ha tatt dem på etter fullført renselse.

2. Å dekke føttene samt anklene.

3. De må være rene.

4. Tørking må skje innen den angitte tidsperioden.

5. Strykingen må gjelde for wudu, og ikke for ghusl.

6. Khuffayn og lignende må være tillatt. Det er ikke tillatt å tørke over noe som er urettmessig tilegnet, eller over silke for en mann, fordi det som er forbudt ikke kan være grunnlag for en religiøs lettelse.

Tiden for tørking:

For den bosatte: én dag og natt, og for den reisende: tre dager og tre netter.

Metoden for tørking:

Man fukter hånden med vann, og tørker over oversiden av sokkene eller khuffayn, fra tærne opp til leggen, én gang.

Det som bryter tørkingen:

1. Utløp av tiden for tørking.

2. Å ta av sokkene eller en av dem.

3. At større hadath inntreffer.

Reglen for tørking over khuffayn:

Det er en tillatelse, og å utføre det er bedre enn å ta av khuffayn og vaske føttene; for å benytte seg av Allahs tillatelse, i etterfølgelse av Profeten ﷺ, og i motsetning til nyvinnerne.

3. Å stryke over skinner, bandasjer og plaster:

Skinner (al-jabā’ir): Det som festes på brudd, som gips, pinner og lignende.

Al-'Asa'ib: Det som bindes rundt et sår, en knusning eller et brannsår; laget av tøy og lignende.

Plaster: Noe som festes på sår eller byller for behandling.

Reglen for tørking over dem:

Tillatt: når det er nødvendig å beholde den, forutsatt at den ikke går utover der det er behov for den.

Det er heller ikke tillatt når behovet for det har forsvunnet, eller når fjerningen av det ikke medfører vanskelighet eller skade.

Metoden for tørking over dem:

Man vasker det som er rundt den, og tørker over den fra alle sider, Man tørker ikke utover området for wudu.

For det åttende: reglen om tayammum:

Tayammum: er å stryke over ansiktet og hendene med det som er på jordoverflaten, med intensjon om renselse, på en foreskreven måte.

Dens dom:

Tayammum skal utføres i stedet for wudū og ghusl når vann mangler, eller man ikke kan bruke det.

Visdommen (al-ḥikmah) bak dens foreskrivelse:

Tayammum er et av særpregene for Muhammads ﷺ ummah, En lettelse fra Allah overfor denne nasjonen, og en velgjerning fra Ham til den, var ukjent for tidligere nasjoner.

Foreskrevne tilfeller for tayammum:

1. Hvis vann ikke er tilgjengelig, enten man er bosatt eller på reise, og man har søkt etter det, men ikke funnet det.

2. Hvis man har vann som trengs til drikking eller matlaging, og det å bruke det til renselse ville føre til at man frykter tørst for seg selv, et annet menneske eller et aktverdig dyr.

3. Hvis man frykter skade på kroppen ved bruk av vann, grunnet sykdom eller forsinket helbredelse.

4. Hvis man er forhindret fra å bruke vann på grunn av sykdom som hindrer bevegelse, og ikke har noen til å utføre wudu for seg, og frykter at tiden for bønnen løper ut.

5. Hvis han frykter kulde ved å bruke vann, og ikke finner noe å varme det opp med, utfører han Tayammum og ber.

Fremgangsmåte for tayammum:

At man slår hendene på jorden med spredte fingre, deretter tørker man ansiktet med innsiden av fingrene, og hendene med håndflatene, og tørkingen skal dekke hele ansiktet og hendene.

Hva som bryter tayammum:

1. At vann blir tilgjengelig, hvis tayammum skyldtes vannmangel. Eller evnen til å bruke vann, dersom tayammum skyldtes at man ikke kunne bruke det.

2. Den blir ugyldig av det som bryter wudu, eller det som krever ghusl, slik som janaba, hayd og nifas.

Bestemmelsen for den som ikke er i stand til å bruke vann eller utføre tayammum:

Den som mangler vann og jord, eller kommer i en tilstand der han ikke er i stand til å berøre huden med vann eller jord, skal be i henhold til sin tilstand, uten wudu og tayammum, for Allah pålegger ikke en sjel mer enn den kan bære. Skulle det hende at han senere finner vann og jord, eller blir i stand til å bruke dem, skal han ikke gjenta bønnen han har utført, fordi han har gjort det han ble befalt. Slik Allah sa: «...så frykt Allah etter deres beste evne...» [At-Taghabun: 16]. Også som Profeten ﷺ sa: «Når jeg befaler dere noe, så gjør så mye av det dere klarer.» [11]. [11] Rapportert av al-Bukhari, ved nummeret (7288) og Muslim, ved nummeret (6066).

Merk: Dersom man har utført tayammum for større rituell urenhet (janābah), og deretter finner vann, må man utføre ghusl.

For det niende: Bestemmelser om menstruasjon og barselblødning:

For det første: Menstruasjon (hayd):

Det er et naturlig blod som kommer fra dypet av livmoren på bestemte tider. Som oftest varer den hver måned i seks eller sju dager, og den kan øke eller minke. Kvinnens syklus kan være lengre eller kortere, alt etter hvordan Allah, Den Opphøyde, har skapt hennes natur.

Regler for den menstruerende kvinnen:

1. En menstruerende kvinne verken ber eller faster under menstruasjonen, og det er ikke gyldig for henne.

2. En menstruerende kvinne skal ta igjen fasten, men ikke bønnen, når hun har blitt ren etter sin menstruasjon.

3. Hun har ikke lov til å utføre tawaf (omløpet rundt Kaʿbah), lese Koranen eller sitte i moskeen. 4- Det er forbudt for hennes ektemann å ha samleie med henne før menstruasjonen er over og hun har utført den rituelle vasken.

5. Det er tillatt for en ektemann å ha intimitet med sin menstruerende kone på andre måter enn samleie, som kyss, berøring og lignende.

6. Det er ikke tillatt for hennes ektemann å skille seg fra henne mens hun menstruerer.

Renhet er at blødningen opphører. Når den opphører, er hun blitt ren, og menstruasjonsperioden er over, og da må hun utføre ghusl (full renselse). Deretter kan hun igjen gjøre det hun ble forhindret fra på grunn av menstruasjonen.

Hvis hun etter renselsen ser en brunaktig eller gulaktig utflod, skal hun ikke ta hensyn til det.

For det andre: Barselrenselse (al-Nifas):

Det er blod som livmoren frigjør ved og etter fødselen, og det er resten av blodet som ble holdt tilbake under svangerskapet.

Barselblødning er som menstruasjon når det gjelder det som er tillatt, for eksempel nytelse med henne, bortsett fra kjønnsorganene.

Når det gjelder det som er forbudt: som samleie, og forbud mot å faste, be, utstede skilsmisse, utføre tawaf, lese Koranen og oppholde seg i moskeen, Ghusl er obligatorisk for henne ved opphør av blødningen, på samme måte som for en menstruerende kvinne.

Hun er pålagt å ta igjen fasten, men ikke bønnen; bønnen tar hun ikke igjen, slik som en menstruerende kvinne.

Dens lengste varighet er førti dager. Hvis blødningen til kvinnen i nifas (barselperioden) opphører før de førti dagene, er hennes nifas avsluttet, og hun skal da vaske seg, be, og gjenoppta det hun var forhindret fra å gjøre på grunn av nifas.

Det andre temaet: Bønn

For det første: Bestemmelser om adhan og iqamah:

Adhan ble foreskrevet i det første året av hijraen. Årsaken til dens innstiftelse var at da det ble vanskelig for dem å fastslå tidene, rådførte de seg om å etablere et tegn for dem. Abdullah bin Zayd (måtte Allah være fornøyd med ham) ble vist dette bønnekallet i en drøm, og det ble bekreftet av åpenbaringen.

Adhan: Kunngjøringen om at bønnetiden innkommer. Iqama: Er varselet om etableringen av bønnen.

Adhan (bønnerop) og Iqamah er en kollektiv plikt (farḍ kifāyah) for en gruppe menn for de obligatoriske bønnene. De er to av islams fremtredende riter, og det er ikke tillatt å unnlate dem.

Adhanens vilkår:

1. At bønneutroperen er en mann.

2. Bønneropet må være i riktig rekkefølge.

3. At Adhan er sammenhengende.

4- At adhan gis etter at bønnetiden innkommer, unntatt fra dette er den første adhān ved fajr og ved fredagsbønnen.

Adhanens anbefalte (sunnah) handlinger:

1. Å sette fingrene i ørene.

2. Å utføres Adhān i starten av bønnetiden.

3. Å vende hodet mot høyre og så venstre ved ropene til bønn og fremgang (al-ḥayʿalatayn).

4. Å ha en god stemme.

5. Å uttale ordene i adhan rolig og tydelig, uten å dra ut på dem eller forlenge dem overdrevent.

6. Å stanse ved hver setning.

7. Å vende seg mot qibla under adhan.

Adhan består av femten setninger, slik Bilal (måtte Allah være fornøyd med ham) alltid utførte den i nærvær av Allahs sendebud ﷺ.

Setningene til Adhān:

Allāhu akbar (4 ganger).

(«Ash-hadu an lā ilāha illā Allāh»): to ganger.

(«Ashhadu anna Muhammadur Rasulullah»): to ganger.

(«Ḥayya ʿalā aṣ-ṣalāh») (kom til bønnen) – to ganger,

(«Hayya ‘ala al-falah») (Kom til frelse) – to ganger.

Deretter skal man si: «Allāhu akbar» (to ganger).

Deretter avsluttes det med «La ilaha illallah»: én gang.

I fajr tilføyes det etter Ḥayya ʿalā al-falāḥ: Aṣ-ṣalātu khayrun min an-nawm (bønn er bedre enn søvn), to ganger; fordi det er en tid da menneskene vanligvis sover.

Iqamah er elven setninger som man resiterer raskt; fordi den er for å informere de tilstedeværende, så det er ingen grunn til å resitere den langsomt.

Formuleringen er følgende:

Allāhu akbar (2 ganger).

(Ash-hadu an lā ilāha illā Allāh): én gang.

(Ashhadu anna Muhammadur Rasulullah): én gang.

Ḥayyah ʿalā al-ṣalāh (kom til bønnen) – én gang.

(Hayy 'ala al-falah) – én gang.

(Qad qāmat aṣ-ṣalāh): to ganger.

(Allāhu akbar): 2 ganger.

(La ilaha illallah): én gang.

Det er anbefalt for den som hører adhan å gjenta det mu’adhdhin sier, unntatt på ḥayya ‘ala ṣ-ṣalāh og ḥayya ‘ala l-falāḥ, da sier man: «Lā ḥawla wa lā quwwata illā billāh» (Det finnes ingen kraft og ingen styrke unntatt hos Allah.) Så sender man salat over Profeten ﷺ. Deretter sier han: «Allāhumma rabba hādhihi d-da‘wati t-tāmmah waṣ-ṣalāti l-qā’imah, āti Muḥammadan al-wasīlah wal-faḍīlah, wab‘ath-hu maqāman maḥmūdan allaḏī wa‘adtah, innaka lā tukhlifu l-mī‘ād» [12]. «O Allah, Herre over dette fullkomne kallet og denne etablerte bønnen, gi Muhammad al-Wasīlah og al-Faḍīlah, og reis ham opp til den lovede prisverdige stasjonen som Du har lovet ham, sannelig, Du bryter ikke Ditt løfte.» [12] Sheikh Abdul Aziz bin Abdullah bin Baz - må Allah være nådig med ham - sa i hans Majmu' al-Fatawa (29/141): (Al-Bayhaqi la til, med en god sanad fra Jabir, etter utsagnet «som Du har lovet Ham», følgende: «sannelig, Du bryter ikke løftet»).

Også sier han: «Jeg er fornøyd med Allah som min Herre, og med islam som min religion, og med Muhammed (ﷺ) som min Profet» [13]. [13] Rapportert av At-Tirmidhi, ved nummeret (2635).

Det er forbudt å forlate moskeen etter adhan uten en gyldig grunn eller intensjon om å vende tilbake.

Ved sammenslåing av de to bønnene nøyer man seg med én adhan og én iqāmah for hver bønn.

For det andre: Bønnens stilling og viktighet:

Bønnen er den mest vektlagte av Islams søyler etter de to vitnesbyrdene. Den har en spesiell status, hvor Allah foreskrev den for Sin Sendebud ﷺ under Miʿraj-natten i himmelen, Dette peker dermed på dens storhet, dens bekreftede plikt, og dens status hos Allah, den Mektige og Opphøyde.

Det har kommet mange hadith om dens dyd og dens plikt for den enkelte. At den er obligatorisk er en selvinnlysende sannhet i Islam.

Blant bevisene på dens forpliktelse og bekreftelse er mange tekster fra Koran og Sunnah, og blant disse er:

1. Allah, Den Opphøyde, sier: «...Bønnen var en fast forskrift for de troende, en tidsbestemt forpliktelse.» [An-Nisa: 103] Det vil si: påbudt på de tidene som Profeten ﷺ forklarte.

2. Allah, Den Opphøyde, sier: «Og de ble ikke formanet til annet enn å tilbe Allah (Alene), og være Ham oppriktig i sin tro, overholde as-Salat (tidebønnen)...» [Al-Bayyinah: 5].

3. Hans Ord, Den Opphøyde: «Men hvis de omveder seg og forretter bønnen og gir zakat, så er de deres brødre i troen...» [At-Tawbah: 11].

4. Jaabir (måtte Allah være fornøyd med dem begge) rapporterte at Profeten ﷺ sa: «Mellom en mann og shirk og kufr er å forlate bønnen.» [14]. [14] Rapportert av Muslim, ved nummeret (82).

5. Buraydah (må Allah være tilfreds med ham) rapporterte at Profeten ﷺ sa: «Pakten som er mellom oss og dem er bønnen, så den som forlater den har begått kufr» [15]. [15] Rapportert av Tirmidhi ved nummeret (265), og han sa: Hasan sahih gharib, og autentisert av al-Albani i Sahih at-Targhib wat-Tarhib.

De lærde er enstemmig enige om at å fornekte dens plikt er kufr (vantro). For den som forlater den av latskap, er den mest korrekte oppfatningen at det også er kufr (vantro), på grunn av den forutgående autentiske hadithen og Følgesvennenes konsensus om dette.

For det tredje: Bønnens vilkår:

1. At bønnetiden innkommer.

Slik Allah sa: «...Bønnen var en fast forskrift for de troende, en tidsbestemt forpliktelse.» [An-Nisa] Det vil si: obligatorisk på bestemte tider.

Bønnetidene for de obligatoriske bønnene er som følger:

a. Fajr: Fra daggry til soloppgang.

b. Ẓuhr: Fra solen passerer senit, til skyggen av en ting er like lang som den selv.

c: Al-ʿAsr: fra slutten av dhuhr-tiden til solen begynner å gulne, og i tilfelle nødvendig (waqt al-ḍarūrah) frem til solnedgang.

d. Maghrib: Fra solnedgang til den røde skumringen forsvinner.

E. Isha: Fra slutten av Maghribs tid til midnatt.

2. Dekking av intime deler (‘awrah):

Det er det som er obligatorisk å dekke, hvis fremtoning er avskyelig, og som man viser beskjedenhet overfor. Mannens private deler er fra navlen til kneet. Hele kvinnen er awrah i bønnen, unntatt ansiktet hennes. Hun dekker ansiktet sitt i nærvær av fremmede (ikke-mahram) menn.

3. Å unngå najasa (urenhet):

Fysisk urenhet (najāsah): Det er en spesifikk type urenhet som hindrer bønn, slik som urin, avføring, blod og lignende. Den kan forekomme på kroppen, på steder eller på klær.

4- Å vende seg mot Qibla (Kaba):

Qiblah er den ærverdige Ka’bah. Den ble navngitt qiblah fordi folk vender seg mot den.

Bønnen er ikke gyldig uten å vende seg mot qiblah. Slik Allah sa: «...og hvor som helst dere måtte være, vend deres ansikter mot den...» [Al-Baqarah: 144].

5- Intensjon:

Språklig betyr det «hensikt», og religiøst er det den faste beslutningen om å utføre en tilbedelseshandling for å komme nærmere Allah. Den hører hjemme i hjertet og trenger ikke å uttales; å si den høyt er snarere en religiøs nyvinning (bid‘ah).

For det fjerde: Bønnens søyler:

De er fjorten søyler:

Den første søylen: Å stå for den som er i stand til det:

Som Allah sa: «...og stå for Allah i fromhet.» [Al-Baqarah: 238]. Og en marfūʿ hadith fra Imran (må Allah være tilfreds med ham): «Be stående, og dersom du ikke kan, be sittende, og dersom du ikke kan, be på din side.» [16]. [16] Rapportert av al-Bukhari, ved nummeret (1117).

Dersom man ikke kan stå på grunn av sykdom, skal man be i henhold til sin tilstand, sittende eller på sin side. På samme måte som den syke: den redde, den nakne, og den som trenger å sitte eller ligge for behandling som gjør at man ikke kan stå. Likeledes er den som ber bak en fast imam som er ute av stand til å stå, unnskyldt for å unnlate den stående posisjonen. Dersom imamen ber sittende, skal de som er bak ham be sittende for å følge sin imam. Det er tillatt å utføre nawafil (frivillige bønner) sittende, selv om man kan stå, men belønningen blir ikke den samme som for den som står.

Den andre søylen: Takbir al-Ihram ved dens begynnelse:

Som Profeten ﷺ sa: «Deretter vend deg mot Qibla, og gjør takbir (si Allahu Akbar).» [17]. [17] Rapportert av al-Bukhari, ved nummeret (6251) og Muslim, ved nummeret (884).

Formuleringen er å si «Allahu Akbar», og ingenting annet enn dette godtas.

Den tredje søylen: Å lese Surah al-Fātiḥa:

Som Profeten ﷺ sa: «Det er ingen gyldig bønn for den som ikke resiterer al-Fatihah.» [18]. [18] Rapportert av al-Bukhari, ved nummeret (756), og Muslim, ved nummeret (872).

Den fjerde søylen: Bøyning (rukū) i hver rak'ah:

Slik Allah sa: «Å dere som tror! Bøy dere og prostrer dere...» [Al-Hajj: 77].

Den femte og den sjette søylen:

Å reise seg fra bøyningen, og stå rett opp slik man var før den, for Profeten ﷺ gjorde dette vedvarende.

Og Han (ﷺ) sa til den som ba på en feil måte: «Deretter reis deg opp til du står helt oppreist» [19]. [19] Rapportert av al-Bukhari, ved nummeret (793) og Muslim, ved nummeret (398).

Den sjuende søylen: Sujud (prostrasjon) på de sju lemmene:

Pannen og nesen, håndflatene, knærne og tærne, Som Profeten ﷺ sa: «Vi ble befalt å nedkaste oss på sju kroppsdeler: pannen – og han pekte med hånden på nesen sin –, håndflatene, knærne og tærne» [20]. [20] Rapportert av al-Bukhari, ved nummeret (812) og Muslim, ved nummeret (490).

Den åttende søylen: Å heve seg fra sujud og sitte mellom de to sujudene.

Som fortalt av Aisha (må Allah være tilfreds med henne): «Når Profeten ﷺ løftet hodet sitt fra sujood, gjorde han ikke sujud før han satt helt oppreist» [21]. [21] Rapportert av Muslim, ved nummeret (498).

Den niende søylen: ro (ṭum‘anīnah) i alle stillingene.

Og det er stillhet, selv om den er kortvarig, som Han ﷺ sa til den som ba på en feil måte: «inntil du er helt i ro» [22]. [22] Rapportert av al-Bukhari, ved nummeret (724) og Muslim, ved nummeret (398).

De to søylene: den tiende og den ellevte:

Den siste Tashahhud og dens sitting: for hadithen om Ibn Masʿūd (måtte Allah være fornøyd med ham), som er tillagt Profeten (marfūʿ): Når en av dere ber, skal han si: «Al-taḥiyyātu lillāhi waṣ-ṣalawātu waṭ-ṭayyibāt, as-salāmu ʿalayka ayyuhan-nabiyyu wa raḥmatullāhi wa barakātuh, as-salāmu ʿalaynā wa ʿalā ʿibādillāhiṣ-ṣāliḥīn, ash-hadu an lā ilāha illallāh, wa ash-hadu anna Muḥammadan ʿabduhu wa rasūluh» [23]. [23] Rapportert av al-Bukhari, ved nummeret (797) og Muslim, ved nummeret (402).

Den tolvte søylen: Å sende salat over Profeten ﷺ i det siste teshahud.

Det er å si: «Allahumma salli 'ala Muhammad»[24], Alt som kommer i tillegg til dette, er sunnah (anbefalt). [24] Rapportert av At-Tirmidhi, ved nummeret (839).

Den trettende søylen: Å følge riktig rekkefølge mellom søylene:

Fordi Profeten ﷺ utførte dem i rekkefølge, og han sier: «Be slik dere har sett meg be»[25]. Den har også blitt lært bort til den som ba feil, ordnet med 'så'. [25] Rapportert av al-Bukhari, ved nummeret (6008).

Den fjortende søylen: Avslutningshilsenen (taslīm):

Som Profeten ﷺ sa: «Og dens avslutning er tasleem» Han sa også: «Og dens avslutning er taslimen» [26]. [26] Rapportert av al-Bukhari, ved nummeret (1110).

For det femte: Bønnens forpliktelser:

De er åtte:

1. Alle takbirene, unntatt Takbira al-Ihram.

2. Å si: «Subhana rabbiyal azim» én gang i ruku'. det er anbefalt (sunnah) å øke til tre, som er den laveste graden av fullkommenhet. Og (å øke) til ti, som er den høyeste.

3. Å si: «Sami‘a Allāhu liman ḥamidah» ved reisning fra rukū; for imamen og den som ber alene.

4. Å si: «Rabbana lakal hamd» etter å ha reist seg fra ruku'.

5. Å si: «Subhana rabbiyal a'la» én gang i sujud, Det er sunnah å øke til 3.

6. Å si: «Rabbighfir li» (Min Herre, tilgi meg) mellom de to sujudene én gang. Og det er sunnah å øke til tre.

7. Første Tashahhud; som er å si: At-Tahiyyatu lillahi, wassalawatu wat-tayyibatu, assalamu 'alayka ayyuha an-nabiyyu wa rahmatullahi wa barakatuh, assalamu 'alayna wa 'ala 'ibadillahi as-salihin, ashhadu an la ilaha illa Allah, wa ashhadu anna Muhammadan 'abduhoo wa rasooluh [27]. [27] Rapportert av al-Bukhari, ved nummeret (835).

8. Å sitte for det første Tashahhud.

For det Sjette: Bønnens anbefalte (sunnah) handlinger:

Bønnens sunnah-handlinger ugyldiggjør ikke bønnen om de forlates. De deles inn i to typer: sunna-utsagn og sunna-handlinger.

For det første: Sunnah-utsagnene:

1. Du‘ā’ al-istiftāḥ (åpningsbønnen), og den har flere formuleringer, deriblant: «Subḥānaka Allāhumma wa biḥamdika, wa tabāraka ismuka, wa taʿālā jadduka, wa lā ilāha ghayruka» [28]. (Å Allah, Du er fri fra enhver mangel, og all lovprisning tilhører Deg, og velsignet er Ditt Navn, og opphøyd er Din Majestet, og det finnes ingen som har rett til å bli tilbedt utenom Deg) [28] Rapportert av al-Bukhari, ved nummeret (743) og Muslim, ved nummeret (399).

2. Å søke tilflukt før Al-Fatihah. Som er ordene: «Jeg søker tilflukt hos Allah fra den forviste djevelen.»

3. Å si bismillāh før man leser. Det er ordene: «Bismillāh ar-Raḥmān ar-Raḥīm» (I Allahs navn, Den mest Barmhjertige, Den Nåderike).

4. Å si lovprisningen i ruku‘ og sujūd mer enn én gang.

5. Å si mer enn én gang: «Rabbi ighfir lī» (Å min Herre, tilgi meg) mellom de to sujudene.

6. Å si: «Mil’a as-samāwāti, wa mil’a al-arḍi, wa mil’a mā baynahumā, wa mil’a mā shi’ta min shay’in baʿd» (som fyller himlene, jorden og hva som er mellom dem, og som fyller hva enn Du måtte ønske utover det) Etter at man har sagt: «Rabbana wa laka al-ḥamdu» (Vår Herre, og Deg tilhører all lovprisning.) [29] Rapportert av At-Tirmidhi, ved nummeret (266).

7. Å lese en annen surah etter Surah Al-Fātiḥa.

8. Å si: «Allāhumma innī a‘ūdhu bika min ‘adhābi Jahannama, wa min ‘adhābi al-qabri, wa min fitnati al-maḥyā wa al-mamāti, wa min fitnati al-Masīḥi ad-Dajjāl» (Å Allah, jeg søker tilflukt hos Deg fra straffen i helvete, og fra straffen i graven, og fra prøvelsen i livet og døden, og fra prøvelsen av Al-Masih Al-Dajjal) Ytterligere bønn utover dette i det siste teshahud. [30] Rapportert av Muslim, ved nummeret (588).

For det andre: Sunna-handlingene:

1. Å løfte hendene i høyde med skuldrene eller ørene i fire posisjoner:

a. Ved Takbīratu al-iḥrām.

b. Ved bøyning (ruku‘).

c. Når man hever seg fra bøyning (rukū‘).

d. Ved oppreising til tredje rakʿah.

2. Å plassere høyre hånd på venstre hånd over brystet når man står opp, både før og etter bøyning (rukū).

3. Å se på stedet hvor man skal falle ned i sujūd.

4. Å holde albuene unna kroppen under nedkast (sujud).

5. Å holde magen unna lårene under nedkast (sujud).

6. Å sitte på hælen (iftirāsh) i alle sittinger i bønnen, unntatt i det siste teshahud i bønner med tre og fire rak'ah.

7. At-tawarruk i det siste teshahud i tre-rak'ah eller fire-rak'ah bønner.

For det Syvende: Beskrivelse av hvordan man ber:

1. Når Allahs Sendebud ﷺ stilte seg til bønn, vendte han seg mot Qibla, løftet hendene sine, og vendte fingertuppene mot Qibla, og sa: «Allāhu akbar».

2. Deretter plasserer han høyre hånd på venstre hånd over brystet.

3. Så begynner han med åpningsbønnen, og holder seg ikke til én bestemt åpningsbønn. Enhver åpningsbønn som er autentisk rapportert fra ham er tillatt å lese, og blant dem er: «Subḥānaka Allāhumma wa biḥamdika, wa tabāraka ismuka, wa taʿālā jadduka, wa lā ilāha ghayruka». (Å Allah, Du er fri fra enhver mangel, og all lovprisning tilhører Deg, og velsignet er Ditt Navn, og opphøyd er Din Majestet, og det finnes ingen som har rett til å bli tilbedt utenom Deg)

4. Deretter skal man si: «A‘ūdhu billāhi min ash-shayṭān ir-rajīm, bismillāhir-raḥmānir-raḥīm.» (Jeg søker tilflukt hos Allah fra den forviste djevelen. I Allahs, den mest Nåderikes, den Barmhjertiges navn.)

5. Deretter leser han al-Fātiḥa, og når han avslutter den, sier han: «Āmīn».

6. Så leser han det som er lett for ham av Koranen. Man leser høyt i Fajr, og i de to første rak'ah av Maghrib og Isha. Man leser stille i de andre bønnene. Han gjør den første rak'ah i hver bønn lenger enn den andre.

7. Deretter skal man løfte hendene slik som ved Istiftah. Deretter skal man si: «Allāhu akbar», og bøyer seg ned (i ruku‘). Man plasserer hendene på knærne med spredte fingre og griper fast, strekker ryggen, og holder hodet på linje med ryggen; man verken hever eller senker det. Også sier man: «Subhana rabbiyal azim» én gang, Den minste fullkommenhet er: tre ganger, som tidligere nevnt.

8- Så løfter han hodet og sier: «Sami‘a Allāhu liman ḥamidah» (Allah bønnhører den som lovpriser Ham) Man skal løfte hendene slik man løfter dem ved Ruku'.

9. Når man står rett oppreist, sier man: «Allāhumma rabbana wa laka al-ḥamdu, ḥamdan kathīran ṭayyiban mubārakan fīhi, mil’a as-samā’, wa mil’a al-arḍ, wa mil’a mā baynahumā, wa mil’a mā shi’ta min shay’in ba‘d, ahla ath-thanā’i wa al-majdi, aḥaqqu mā qāla al-‘abdu, wa kullunā laka ‘abdu, lā māni‘a limā a‘ṭayta, wa lā mu‘ṭiya limā mana‘ta, wa lā yanfa‘u dhā al-jiddi minka al-jadd» [31] (Å Allah, vår Herre, og Deg tilhører all lovprisning, en rikelig, god og velsignet lovprisning, som fyller himlene og jorden og det som er mellom dem, og som fyller hva enn Du måtte ønske utover det. Du, som er verdig pris og herlighet, det mest sanne en tjener kan si, og vi er alle Dine tjenere: Ingen kan tilbakeholde det Du har gitt, og ingen kan gi det Du har tilbakeholdt, og den velståendes velstand gagner ham ikke hos Deg) Han (profeten) forlenget denne oppreiste stillingen. [31] Rapportert av Abu Dawood, ved nummeret (5168).

10. Så sier han Allāhu akbar og går ned i prostrasjon, men han løfter ikke hendene. Han setter pannen og nesen, håndflatene, knærne og tærne på bakken. Han vender fingrene og tærne mot qibla. Han har en rett holdning i sujud og sørger for at pannen og nesen er på jorden. Man støtter seg på håndflatene, og løfter albuene. Man skal holde albuene unna kroppen. Man hever magen fra lårene og lårene borte fra leggene. Også sier man i prostrasjonen: «Ære være min Herre, den Høyeste» én gang, Minimum av fullkommenhet er 3 ganger, som tidligere nevnt. Også han gjør dua med det som er overlevert.

11. Så løfter han hodet og sier: «Allāhu akbar», Deretter setter han seg på venstre fot, og retter opp høyre fot. Man plasserer hendene på lårene, og skal deretter si: «Allāhumma ighfir lī, wa irḥamnī, wa ajburnī, wa ahdinī, wa arzuqnī» [32]. (Å Allah, tilgi meg, vær barmhjertig med meg, gjør meg hel, led meg og forsørg meg) [32] Rapportert av At-Tirmidhi, ved nummeret (284).

12. Så utfører han en prostrasjon med takbir, og gjør i den andre som han gjorde i den første.

13. Deretter hever man hodet mens man sier takbir, og reiser seg på fremre del av føttene ved å støtte seg på knærne og lårene.

14. Når han så står helt oppreist, begynner han å lese. Han fullfører den andre rakʿah likt den første.

15. Deretter sitter han for det første Tashahhud i iftirash-stilling, slik han sitter mellom de to sujood. Han plasserer høyre hånd på høyre lår, og venstre hånd på venstre lår. Han legger høyre tommel på langfingeren i form av en ring. Man skal peke med pekefingeren sin, og se på den, Også si: «At-taḥiyyātu lillāhi waṣ-ṣalawātu waṭ-ṭayyibāt, as-salāmu ʿalayka ayyuhan-nabiyyu wa raḥmatullāhi wa barakātuh, as-salāmu ʿalaynā wa ʿalā ʿibādillāhiṣ-ṣāliḥīn, ash-hadu an lā ilāha illallāh waḥdahu lā sharīka lah, wa ash-hadu anna Muḥammadan ʿabduhu wa rasūluh.» (Alle æresbevisninger tilhører Allah, og alle bønner og gode gjerninger. Fred være med deg, O Profet, og Allahs nåde og Hans velsignelser. Fred være med oss og med Allahs rettskafne tjenere. Jeg vitner at det ikke finnes noen gud verdig tilbedelse uten Allah, alene uten partner, og jeg vitner at Muhammad er Hans tjener og sendebud.) Han (profeten) pleide å gjøre denne sittingen kort.

16. Deretter reiser han seg opp mens han sier takbir, og fortsetter med den tredje og fjerde rak'ah, og gjør dem kortere enn de to første. I dem begge leser han al-Fātiḥa.

17. Deretter sitter han i det siste teshahud i tawarruk-stilling. At-tawarruk er å strekke venstre fot ut på høyre side, holde høyre fot oppreist, og hvile bakdelen på bakken.

18. Så sier han det siste Tashahhud, og det er som det første Tashahhud. Deretter tilføyer han: «Allāhumma ṣalli ‘alā Muḥammad wa ‘alā āli Muḥammad, kamā ṣallayta ‘alā āli Ibrāhīm, innaka ḥamīdun majīd, wa bārik ‘alā Muḥammad wa ‘alā āli Muḥammad, kamā bārakta ‘alā āli Ibrāhīm, innaka ḥamīdun majīd.»

19. Han søker tilflukt hos Allah fra straffen i helvete, og fra straffen i graven, og fra prøvelsen i livet og døden, og fra prøvelsen av Al-Masih Al-Dajjal. Også ber han med de bønnene som er nevnt i Boken og sunnah.

20. Så avslutter han bønnen ved å vende hodet mot høyre, og sier: «As-salamu alaykum wa rahmatullah», Og til venstre likeledes; Man begynner fredshilsenen vendt mot qibla, og avslutter den ved fullføring av vendingen.

For det Åttende: Hva som er mislikt i bønnen:

1. Å snu seg uten behov.

2. Å løfte blikket til himmelen.

3. Å lukke øynene unødvendig.

4. Å spre ut armene på bakken under nedkast (sujud).

5. Å tildekke munnen og nesen uten behov.

6. Å be mens man holder tilbake trangen til å urinere eller til det store behovet, eller i nærvær av mat man begjærer.

7. Å tørke av pannen og nesen for spor etter sujud (dette kan også gjøres etter endt salah).

8. Å lene seg på en vegg eller lignende i den stående posisjonen, uten behov.

For det Niende: Hva som ugyldiggjør bønnen:

1. Å spise eller drikke.

2. Tale som ikke hører til (bønnen).

3. Latter og skratting.

4. Å utelate en av dens søyler eller plikter med vilje.

5. Å med vilje tilføye en søyle (rukn) eller en rak'ah.

6. Å med vilje hilse med salām før imamen.

7. Mange og sammenhengende bevegelser uten behov.

8. Å gjøre noe som bryter et av bønnens vilkår; som å bryte den rituelle vasken (wuḍūʾ), å avdekke sin ʿawrah med vilje, å vende seg betydelig bort fra bønneretningen (qiblah) uten nødvendighet, og å bryte intensjonen (niyyah).

10. Forglemmelsens sujud (sujūd as-sahw):

As-sahw er forglemmelse, og Profeten ﷺ glemte i bønnen, forglemmelse er nemlig en del av menneskets natur. Hans forglemmelse var en del av fullkommengjørelsen av Allahs gunst overfor hans folk og fullendelsen av deres religion, for at de skulle følge hans eksempel i det Han lovstifter for dem ved forglemmelse.

Årsakene til å utføre sujud as-sahw (forglemmelsens nedkast):

1. Det første tilfellet:

Å legge til noe i bønnen, og dette er enten en tilføyelse av handlinger eller en tilføyelse av ord:

a. Tilføyelse av handlinger: Hvis man ved en feil legger til en handling som er en del av bønnen, som for eksempel å stå der man skal sitte, sitte der man skal stå, eller legge til en ekstra ruku' eller sujud, skal man utføre sujud for forglemmelse.

b. Å legge til uttalelser, som å resitere under bøyning (rukū) eller sujud. Hvis man gjør dette, bør man utføre sujud for feilen.

2. Det andre tilfellet:

Mangel i bønnen på grunn av forglemmelse, og det skjer ved ett av to tilfeller:

a- Å utelate en søyle (rukn): Dersom denne søylen er takbīrat al-iḥrām, er ikke bønnen inngått, og sajdat al-sahw kompenserer ikke for det. Hvis det er en obligatorisk del som er utelatt, som ruku' eller sujud – foruten takbirat al-ihram – og man kommer på det før man begynner resitasjonen i neste rak'ah, må man gå tilbake og utføre den manglende handlingen og det som følger etter den.

Hvis man kommer på det etter å ha begynt å lese i en annen rakʿah, er den rakʿah-en hvor utelatelsen skjedde ugyldig, og den påfølgende rakʿah-en tar dens plass.

b- Å utelate en plikt (wājib): som å glemme den første tashahhud, eller tasbīh i bukkingen (rukūʿ). I dette tilfellet: må man utføre sujud for glemsel.

3. Den tredje tilstanden: Tvil:

Eksempel: Hvis man er i tvil om man har bedt tre eller fire rak'ah i Dhuhr-bønnen, så i dette tilfellet:

a- Dersom han anser noe som mer sannsynlig, handler han etter det og utfører sajdah as-sahw.

b- At det ikke er noe som veier tyngre for en; da bygger man på det som er sikkert, og utfører sajdah as-sahw.

Dersom tvilen oppstår etter bønnen, eller om man er plaget av mye tvil, skal man ikke ta hensyn til denne tvilen.

Merk: Sujud as-sahw utføres før salam når årsaken er en mangel, eller en tvil der man ikke kan avgjøre hva som er mest sannsynlig. Den utføres etter fredshilsenen: dersom den skyldes en tilføyelse, eller en tvil der man handlet ut fra det mest sannsynlige. Det er stor romslighet i dette, in shā’a Allāh ta‘ālā.

Den ellevte: Når det er forbudt å be:

Utgangspunktet er at bønnen er tillatt til enhver tid. Imidlertid har den religiøse loven forbudt bønn på visse tider, som følger:

1. Fra etter Fajr-bønn til solen har stått opp og er en spydlengde over jorden, sett med det blotte øye.

2. Når den står midt på himmelen frem til den begynner å dale, og det er den korteste av de forbudte tidene.

3. Fra Asr-bønnen til solen går ned, og dette er den lengste av forbudstidene.

Bønner som er tillatt å utføre i tider da bønn ellers er forbudt:

1. Å ta igjen de tapte obligatoriske pliktene.

2. Bønner med en spesifikk årsak, som: tahiyyat al-masjid, de to rakʿa for tawaf, kusuf-bønn og janazah-bønn.

3. Å ta igjen sunnah-bønnen til Fajr etter Fajr-bønn.

Tolvte: Bønn i fellesskap:

Det er en stor rite i islam, og det er bønn i fellesskap i moskeene. Det er enighet blant muslimer om at å utføre de fem obligatoriske bønnene i moskeene er blant de mest understrekede lydighetshandlingene og største fromhetshandlingene; faktisk er den den største av Islams riter.

1. Dommen for bønn i fellesskap (Salat al-Jama’ah):

Bønn i fellesskap er obligatorisk i moskeen for de fem obligatoriske bønnene ovenfor menn som er i stand til det. Både i hjemlandet og på reise. Både i trygghet og i frykt, som en individuell plikt.

Beviset for at bønn i fellesskap er en plikt er: Boken og Sunnah, og muslimenes praksis, generasjon etter generasjon, fra forfedre til etterkommere.

Bevis fra Koranen er Hans ord, Den Høyeste: «Og når du er blant dem og forretter bønnen for dem, så la en gruppe av dem stille seg opp med deg...» [SAn-Nisa: 102] Ettersom verset understreker den sterke plikten til å be i fellesskap, og fordi det ikke var tillatt for muslimene å unnlate den selv under frykt. Hvis den ikke hadde vært obligatorisk, ville frykt vært den mest rimelige unnskyldningen for å unnlate den. Å forlate fellessbønnen og være treg til å utføre den er blant de mest kjente kjennetegnene på hyklerne.

Bevis fra sunnah: Flere hadither, blant dem:

Det som er rapportert i Sahih Muslim En blind mann sa: «O Allahs sendebud, jeg har ingen til å lede meg til moskeen,» og ba om tillatelse til å be i sitt hjem. Profeten ﷺ ga ham tillatelse, men da mannen snudde seg for å gå, kalte han på ham og sa: «Hører du bønnekallet?» Mannen svarte: «Ja.» Da sa profeten: «Så svar.» [33]. [33] Rapportert av Muslim, ved nummeret (1484).

Profeten ﷺ befalte ham å komme til moskeen for fellesbønnen og å svare på bønneropet, selv om han var blind og til tross for de vanskelighetene han møtte. Derfor indikerer dette at bønn i fellesskap er obligatorisk.

2. Hvordan man rekker fellesbønnen (al-Jamā‘ah):

Fellesskapsbønnen (Salat al-Jama’ah) oppnås ved å rekke én rak'ah av bønnen med imamen. Som Profeten ﷺ sa: «Den som rekker en rakʿah av bønnen, har rukket bønnen» [34]. [34] Rapportert av al-Bukhari, ved nummeret (609), og Muslim, ved nummeret (602).

3. Slik oppnår man en rak'aa:

En rak'ah regnes som fullført ved å rekke bøyningen (ruku‘). Når den forsinkede når igjen imamen i ruku‘, skal han gjøre Takbīratu al-iḥrām stående, og deretter gjøre ruku‘ med en ny takbir. Om man nøyer seg med takbir al-ihram mens man står, er det tilstrekkelig i stedet for takbiren for rukū.

4. Grunnene som gjør det lov å unnlate fellesbønnen:

1. Sykdom, dersom den gjør det vanskelig å delta i fredagsbønnen og fellesbønnen.

2. Å holde tilbake urin eller avføring: for det fjerner andakten i bønnen og skader kroppen.

3. Når maten er til stede og man er sulten eller har et sterkt ønske om den, forutsatt at det ikke blir en vane eller et påskudd for å utebli fra fellesbønnen.

4. Reell frykt for liv, eiendom eller annet.

Det trettende: Fryktbønnen (Ṣalāt al-Khawf):

Fryktbønnen er foreskrevet i enhver tillatt kamp, som kamp mot de vantro, opprørere, og de som fører krig, for Allah, Den Opphøyde, sa: «...hvis dere frykter at de vantro vil forfølge dere...» [An-Nisa: 101] Det samme gjelder for de øvrige som det er tillatt å kjempe mot.

Fryktbønnen (Ṣalāt al-Khawf) foreskrives under to betingelser:

1. At det er tillatt å kjempe mot fienden.

2. At man frykter at fienden vil angripe muslimene under bønnen.

Slik ber en muslim fryktbønnen (Ṣalāt al-Khawf):

Den har flere utførelsesmåter, og den mest kjente av dem er nevnt i hadithen fra Sahl (måtte Allah være fornøyd med ham): En gruppe stilte seg opp med Profeten ﷺ, og en gruppe stod vendt mot fienden. Han ba én rak'ah med den gruppen som var med ham, deretter forble han stående, og de fullførte for seg selv. Deretter gikk de og stilte seg opp vendt mot fienden, og den andre gruppen kom. Han ba med dem den rak'ah som var igjen av hans bønn, deretter forble han sittende, og de fullførte for seg selv. Deretter avsluttet han bønnen med dem[35]. [35] Rapportert av al-Bukhari, ved nummeret (4130), og Muslim, ved nummeret (842).

Noen lærdommer fra salat al-khawf (fryktens bønn):

1. Viktigheten av bønn i Islam, og viktigheten av bønn i fellesskap (Salat al-Jama’ah), ettersom den ikke ble frafalt under disse kritiske forholdene.

2. Fraværet av urimelig byrde for denne nasjonen, og shariaens romslighet og egnethet for enhver tid og sted.

3. Den islamske shariaens fullkommenhet, og at den har foreskrevet det som er egnet for enhver situasjon.

Den fjortende: Fredagsbønnen (Ṣalāt al-Jumuʿah):

Først: Dens dom:

Fredagsbønnen er en individuell plikt (farḍ ʿayn) for hver muslim som er mann, voksen, som har fornuftig (tilregnelig), bosatt, og som ikke har en gyldig grunn for å forlate den.

Slik Allah sa: «O dere som tror! Når det kalles til bønnen på fredagen, så skynd dere til Allahs påminnelse og forlat handel. Det er bedre for dere, om dere bare visste.» [Al-Jumʿa: 9]

Og som Profeten ﷺ sa: «Folk må enten slutte å forsømme fredagene, eller så vil Allah forsegle deres hjerter, og da vil de være blant de uaktsomme» [36]. [36] Rapportert av Muslim, ved nummeret (865).

For det andre: Vilkår for fredagsbønnens gyldighet:

a. Tiden: Dens tid er den samme som for Dhuhr-bønn, så den er ikke gyldig før sin tid, og heller ikke etter tidens utgang.

2. At den utføres i forsamling, og den minste forsamlingen er tre ifølge den korrekte oppfatningen, så den er ikke gyldig for en enkeltperson, og heller ikke for to.

3. De som ber må være fastboende i boliger som er bygget på vanlig måte. Enten det er av armert betong, steiner, leire eller annet. Derfor er den ikke gyldig fra folket i ødemarken, de som bor i telt og hus av hår, som ikke er fastboende, men som snarere flytter rundt og følger gresset for buskapen sin.

4. At den blir forutgått av to khutbaer, ettersom Profeten ﷺ praktiserte dem regelmessig.